Arendal - den nest største byen på Sørlandet - enda en by som vekker fjerne minner fra den tiden vi ferierte i båt. Hvor mange år siden sist vi kom hit sjøveien har forsvunnet i glemselens slør. Men en tidlig vårdag fikk vi et gjensyn med sørlandsbyen - faktisk sjøveien denne gangen også.
Fra basen vår på Hove Leirsenter syklet vi de 6 kilometrene til Skilsøy der den lokale passasjerferga legger til. Turen over Tromøysundet tar små 10 minutter – vi husker jo godt disse små fergene som krysset fram og tilbake mellom byen, Tromøya og Hisøya. Det følger med både historie og nostalgi med disse båtene, Tromøy II og Kolbjørn III som de heter. Fergene har trafikkert over Tromøysundet i 150 år og er et kjært innslag i bybyldet. Uten offentlig tilskudd hadde det ikke vært mulig å opprettholde trafikken med Skilsøferga, der man sågar kan ta med sykkelen ombord. Vi lot imidlertid syklene stå igjen på fergeleiet på Skilsøy, Arendal sentrum er ikke større enn at det fint går an å ta seg fram til fots.
Pollen i Arendal husker vi godt, der det sydet av liv i sommermånedene. Nå i mars er det ganske stille her, selv om kulissene er de samme. Et nytt innslag i bybildet, som nok ikke var påtenkt engang da vi avsluttet båtkarrieren, var glassheisen opp til Fløyheia i bakkant av sentrum. Et spektakulært byggverk som var omdiskutert, men nå står det nå der, og frakter oss til toppen med heisen på 17 sekunder. Utsikten her oppe fra er flott – der vi ser ut over Galtesundet og over til både Hisøya og Tromøya og med Arendal sentrum under oss.
Vi ruslet i Arendals bygater, så igjen den flotte kirka og med buss-stasjonen like ved, der vi satte eldstemann på bussen hjem en sommer da han ikke orket å være med på en kjedelig båtferie lenger. Dagen i Arendal startet med fint og vårlig solskinn. Etterhvert trakk det skyer over som sammen med en kald nordavind fikk oss til å trekke ned til ferjeleiet på Tyholmen igjen og sette kursen tilbake til en god og varm bobil på Hove.
