Mandø - tidevannsøya i Vadehavet som bare kan nås ved lavvann. Vi lot bilen stå igjen på fastlandet og benket oss i traktorbussen som pløyde gjennom vannmassene med kurs for den lille øya.
En spektakulær kjøretur var det – ganske ulikt andre ting vi har opplevd. “Veien” der traktorbussen kjørte over, var kvistet som ei skiløype på høyfjellet. Få meter fra parkeringsplassen på fastlandet forsvant grusveien under vann, og det føltes som å være ombord i en båt. Vinden tok godt tak gjenom den åpne tilhengeren som hang bak traktoren. Turen over tok vel sine 40 minutter, så kunne vi klatre ut av traktorbussen og ta denne lille øya nærmere i øyesyn.
På Mandø bor det ca 30 mennesker, og det sies av over 20 av dem er i samme familie. Øyas eneste tettsted – Mandø By – hadde flere spisesteder, en iøyefallende vindmølle, dagligvarebutikk og også et overnattingssted eller to. Til og med en campingplass kom vi over. Vel framme på Mandø fikk vi oss først litt mat – sjåføren som kjørte traktorbussen over, var tydeligvis allsidig. Da traktorbussen var vel parkert var han igang med servering på et av øyas spisesteder. Resten av tiden ruslet vi rundt og så oss om, både i “sentrum” og utover mot vestsiden av øya – der flomålet vitnet om til tider høy vannstand når stormfloen står på her… Nå ved lavvann lå havbunnen oppe i dagen nesten så langt øyet rakk utover. Turen tilbake til fastlandet igjen gikk over den ordinære grusveien – Låningsveien – som vanlige biler kun kan kjøre over ved lavvann. Ikke på langt nær så spektakulært som turen ut hit gjennom vannmassene. Men Mandøværingenes eneste fastlandsforbindelse to ganger i døgnet….
