Fra vakre Vasstulan ventet mer fjellvidde på oss. Etter en handlestopp på Geilo satte vi kursen vestover riksvei 7 over Hardangervidda. Veien, som er en av Norges 18 nasjonale turistveier går gjennom storslagent landskap over Nord-Europas største høyfjellsplatå.
I lettskyet vær var det bare å nyte kjøreturen med utsyn til nesten uendelige fjellvidder i alle retninger. Fra skigard og bregrønt vann på Haugastøl bar det oppover på snaufjellet med reinmosegrønne vidder og blinkende blått vann innimellom. Det ble flere stopp underveis langs den nasjonale turistveien, både for å ta bilder, men også for å la øynene hvile på det barske landskapet som omgav oss på alle kanter. Hvordan vinterstormene arter seg her oppe på vidda kan vi bare spekulere i, men de kraftige brøytestikkene som står tett langs veien vitner om særdeles værharde forhold.
Vi måtte til slutt gi slipp på vidda og begi oss nedover under tregrensen igjen. 750 meter over havet ligger Garen Camping idyllisk til ved bredden av elva Bjoreio hvis vannmasser noen kilometer lenger nede stuper i avgrunnen ved Vøringsfossen. Her parkerte vi med utsikt til elva, og tok syklene fatt ned til Vøringsfossen, en ikke ukjent turistattraksjon ved foten av Hardangervidda. Den spektakulære gangbrua over fossen er en attraksjon i seg selv, og gir oss turister en helt annen opplevelse av Vøringsfossen enn det gamle utsiktspunktet langs veien.
Med sykkel fra Garen Camping til Vøringsfossen – ikke så langt i kilometer, men bakke opp og bakke ned – og bakke opp igjen. Vi kunne tatt hovedveien, men valgte grusveiene innover gjennom hyttefelt og forbi et pensjonat i fjellheimen, adskilling lenger, men uten trafikk. Vi kom omsider fram, og fant til og med egne sykkelstativ på parkeringsplassen ved fossen. En litt grå dag med lavt skydekke som heldigvis lettet litt utover dagen.
