Hvorfor sydspissen av Tjøme heter Verdens Ende skal visstnok være fordi tilreisende satte dette navnet på stedet i starten på 1900 tallet. Og om ikke enden på verden ligger her, så er det iallefall enden på øya Tjøme - en ramsalt perle ytterst i havgapet.
Mulighetene for å overnatte med bobil i dette området er heller begrenset. Vi fant en strømkontakt og betalte 200 kroner for å stå på Verdens Ende Camping, en heller shabby variant av våre utallige campingplasser. Men – greit nok, det var ikke campingplassen som var målet, men det unike stykke Norge som møter havet her ute med sine blankskurte svaberg og betagende utsikt ut over det store blå.
Verdens Ende skuffet ikke, det gjorde ikke været heller. En gjestehavn enda nesten tom for båter som venter på sommerens storinnrykk – vi kan jo bare ane hvor mye liv og røre det må være her da. Via en molo og en gangbro kunne vi gå til fots helt ut på de ytterste svabergene, som hadde en eiendommelig form, skapt av isen og havet for tusener av år siden. Høyt hevet over havet ligger vippefyret som er bygget av stein fra Tjømes strender. Bak vippefyret troner Verdens Ende Besøkssenter der uterestauranten hadde en utsøkt plassering og en uslåelig utsikt. Her smakte chablisen himmelsk i maisola. Men Verdens Ende var mer enn chablis, blankskurte svaberg og blått hav. Her fantes fortøyningsplass for fiskebåtene i havnen, der teinene og garnene lå oppbevart på land. Det ble en uforglemmelig og flott dag her på Verdens Ende ute i havgapet – et sted vi besøkte for aller første gang.