Før vi kom til Öland har vi alltid forbundet Böda Strand med det stedet nordmenn reiste til på denne øya. Fullt trykk på campingplassene og mye folk i området generelt. Når vi først var kommet til Öland måtte vi jo tilbringe et par dager her oppe ved de fine sandstrendene.
Området har 3 store campingplasser, som sikkert var både godt belagt og kanskje fullbooket – vi sjekket ikke. Istedet tok vi peiling på stellplassen i Böda Hamn, hyggelig sted i havna med både restauranter og fiskeutsalg. Vi ankom forholdsvis tidlig, mange ledige plasser, men bare en ledig plass igjen med den ettertraktede sjøutsikten. Riktignok uten strøm, men i år har vi med oss Karlson på taket som vi har døpt solcellepanelet som er nytt av året. Joda, det var jo litt nordmenn her, men likevel forbausende få, noe som absolutt har vært trenden de andre stedene vi har besøkt til nå på Öland. Det er langt mellom bilene med norsk flagg på nummerskiltet.
I Böda var det godt og varmt, dog med litt vind som tok godt helt ytterst i havna. Vi fant fram syklene og dro utover mot den 2 mil lange stranda som trekker så mange turister hit. Stranda var både hvit og fin og vakker og godt belagt med solhungrige mennesker. Men vi er liksom ikke i særlig “ligge på stranden” modus lenger – det holder med en tur med sandalene i hånda og tærne begravd i varm sand og vinden i håret.
Dagen etter var duket for en ny tur på syklene. Öland er forholdsvis smal her oppe ved Böda, sykkelturen tvers over øya mot kalksteinsklippene kalt Byrums raukar er rundt 10 km lang. Vi kom fram til et forunderlig sted, 600 meter kyst med runde formasjoner av kalkstein som er formet av havet gjennom tusener av år. Et spesielt landskap, som faktisk minnet oss om klippene på ei gresk øy vi var på for mange år siden…. Nå var ikke dette Hellas, men temperaturen kunne likegjerne høre sydligere breddegrader til, selv med et slør av skyer på himmelen.
