Tvedestrand, byen i skillet mellom sør og øst. Et gammelt bekjentskap som har ligget brakk i mange år, så nå var det på tide å friske opp hukommelsen litt.
For hvordan var det nå i Tvedestrand – var det ikke ganske bratte og smale gater der ? Og de sedvanlige hvite og idylliske sørlandshusene, de fantes jo i Tvedestrand også ? Og havna helt innerst i fjordarmen husker vi jo godt, der vi lå med båten og franskmenn i leide seilbåter fortøyde lag på lag utenpå oss og trippet over kahytt-taket vårt som den naturligste sak i verden…
Jo, nå var det på høy tid å gjenoppleve Tvedestrand, ankommet fra landsiden denne gang istedet for i tidligere tider da vi alltid ankom sjøveien. Tvedestrand har hverken campingplasser eller tilrettelagte bobilparkeringer i overskuelig nærhet. Eneste muligheten var en grusplass et stykke ovenfor byen der vi med kommunal velsignelse kunne parkere Hymeren over natta. Det ble et hyggelig gjensyn med byen helt innerst i Tvedestrandsfjorden denne himmelfartsdagen. Som en ekstra bonus bestemte mai seg endelig for å bli både skjønn og mild, og vartet opp med temperaturer på 20 tallet mens vi vandret nedover gjennom Tvedestrands bratte gater ned mot det idylliske havneområdet.
