SONGEVANNET OG SYKKELTUR TIL MULE VARDE

Fra den friske vinden på Tromøya kjørte jeg videre østover med kurs for en liten bobilplass som skulle være en liten idyll ved Songevannet utenfor Tvedestrand.

Det var ikke så mange biler der da jeg kom, men før kvelden var omme var det helt fullt her. Fin beliggenhet i vannkanten, men en noe spesiell plassering av bilene, her må man være samkjørt eller aller helst kjenne hverandre siden flere biler står parkert etter hverandre, skal den innerste ut først må de andre flytte seg. Jeg slapp heldigvis det, fikk til og med tillatelse av eieren å holde av naboplassen til Anne Lisbeth fra Lillesand som dukket opp i sin Rapido litt senere på dagen. Været var fint og innbød til en dukkert i Songevannet - helt OK badetemperatur og deilig med et forfriskende bad. Vi ble stående over natten på Songe, nøt sola så lenge vi kunne, helt til den forsvant bak tretoppene, som heldigvis ga le for vinden som etterhvert ble ganske frisk helt nede ved vannkanten.

Neste stopp var Olavsberget Camping utenfor Porsgrunn. Her ble vi liggende en natt, i litt mer kjølig og overskyet vær. Ikke akkurat sommervarme, men likevel perfekt turvær – særlig når man har syklene med. Vi bestemte oss for å ta en sykkeltur til Mule Varde friområde ved Eidangerfjorden. Det viste seg å være et lite høydepunkt på turen.

Mule Varde er langt mer enn bare en badeplass. Området er et vakkert og åpent friluftsområde med både sandstrand, svaberg og grønne plener, og ligger idyllisk til ved fjorden. Samtidig bærer stedet på en spennende historie – det var opprinnelig en stor sommervilla fra slutten av 1800-tallet, med et gjennomført parkanlegg som fortsatt preger området i dag. Her finnes ogsåen ballast-hage, planter som kom med seilskutene som ballast og ble plantet i området

Når man rusler rundt der, merker man nettopp denne kombinasjonen av natur og kultur. Gamle trær, åpne gressplener og små stier leder deg ned mot sjøen, hvor du kan velge mellom sandstrand eller blankskurte svaberg. Det er også mulig å gå turstier rundt området, eller bare sette seg ned og nyte utsikten utover Eidangerfjorden.

Vi tok oss god tid, ruslet rolig rundt og stoppet flere ganger bare for å se. Selv om været var litt grått, hadde stedet en egen ro over seg – en sånn plass hvor det føles godt å bare være. Etter turen gikk veien tilbake til campingplassen, med den gode følelsen av å ha oppdaget enda en liten perle langs kysten. Dagen etter skiltes våre veier. Anne Lisbeth måtte sette kursen hjemover til andre gjøremål, mens jeg bestemte meg for å kjøre oppover til Ulefoss, en liten perle ved Telemarkskanalen, vassdraget som jeg har lært å sette veldig stor pris på etter mange tidligere turer i dette området.