Det er noe helt eget med turer som samler flere generasjoner, og turen vår til Gaustadtoppen ble akkurat en sånn dag. Vi startet fra parkeringsplassen på Stavsro, seks stykker på tur.
Jeg, mine to sønner, en svigerdatter og to forventningsfulle barnebarn håpet på en uforglemmelig tur i finværet. Allerede fra start lå alt til rette for en perfekt dag i fjellet. Sola strålte fra en nesten skyfri himmel, og det var bare et svakt drag i lufta – akkurat nok til at det ikke ble for varmt. Shorts og t-skjorte var helt riktig valg hele veien.
Stien oppover starter ganske rolig, men det er ingen “søndagstur” hele veien. Etter hvert blir det mer steinete, og særlig de øvre partiene krever litt mer konsentrasjon i stegene. Stein på stein, noen steder litt ujevnt og småkupert – akkurat nok til at man må følge med, men samtidig veldig overkommelig for de fleste med normalt god form. Barnebarna imponerte stort også her – de tok utfordringene på strak arm og gikk med en energi som smitter.
Vi var langt fra alene denne dagen. Det var mye folk i fjellet, og enkelte steder ble det nesten litt køgåing. Likevel var stemningen god – smil, småprat og den felles opplevelsen av å være på vei mot toppen gjorde sitt.
Og så – toppen. Den følelsen når man endelig står der oppe, med utsikt som tar pusten fra deg. På klare dager kan man se en sjettedel av Norge herfra, og denne dagen var definitivt en av de gode. Vi tok oss god tid, nøt utsikten, tok bilder og bare var til stede i øyeblikket.
Ned igjen valgte vi litt ulike løsninger. Jeg og sønnene mine tok turen til fots samme vei ned. Egentlig skulle man jo tro at det ville være lettere å gå ned, men etter alle stigningene på vei opp så kjentes det ganske godt i beina på returen. Svigerdatteren min og barnebarna tok Gaustabanen ned igjen – en opplevelse i seg selv, og et fint alternativ etter en lang dag i fjellet.
Det ble en dag med både mestring, naturopplevelser og verdifulle øyeblikk sammen. Slike turer setter spor – ikke bare i kroppen, men i minnene vi tar med oss videre.
Etter endt tur skiltes våre veier. Guttene kjørte hjemover, den eldste til Oslo og den andre til Kristiansand. Selv dro jeg videre oppover fra Rjukan, der jeg hadde stått fra i går til i dag. Jeg hadde blinket meg ut en parkeringsplass nede ved vannet på Skinnarbu, men der var det så steinete og utrivelig at jeg kjørte videre. Ferden endte på hyggelige Groven Camping i Åmodt, der jeg tilbrakte de to neste dagene under markisen i varmt og vindstille vær uten å gjøre annet enn å ta en tur ned bakken for å handle litt forsyninger. Synes jo også at beina fortjente litt hvile etter turen opp og ned Gaustadtoppen, det var ikke fritt for at det kjentes i muskulaturen…..
9. juli 2026
