Etter en flott sykkeltur langs innsjøen Nissers sørlige del, var været like strålende dagen etter og innbød til en tur på beina.
Da lå jo fjellet Skuggenatten der da, godt synlig fra Treungen der vi hadde parkert bilen ved bredden for å spise en bedre frokost. Sekken ble pakket med litt mat og drikke, og sykkelen kom fram igjen, denne gangen bare et par-tre kilometer nedover til der turløypa opp til Skuggenatten startet.
Skuggenatten med sine 706 meter over havet blir av mange betegnet som selve symbolet på bygda Treungen i sørenden av Nisservann. Forberedt på en del harde stigninger forut gikk den første delen av turen lekende lett, men så begynte moroa. Godt at ikke det regnet i dag, og godt at turskoene har solide såler med godt grep. Fjellsida som lå forut var både blankskurt og bratt, så det var bare å bøye nakken og gi seg bratthengene i vold. Etter å ha forsert de nederste stigningene var det godt både å få pulsen ned og pusten tilbake, så det ble en liten pause for å nyte utsikten ut over Nisservann som etterhvert åpenbarte seg.
Turen videre oppover mot toppen av Skuggenatten ble litt lettere hva melkesyre i leggene angikk, selv om det var enkelte gode stigninger her også. Men de blankskurte fjellsidene var jeg heldigvis ferdig med, her var det bare flott skogsterrenig i flott høstvær.
Endelig oppe, og en lang og velfortjent pause på toppen der nista ble fortært ot utsikten beundret. Et flott syn var det å se den 4 mil lange innsjøen Nisser slynge seg oppover dalføret under en knallblå og skyfri høsthimmel.
Turen ned igjen var litt enklere enn turen opp, selv om de bratte fjellsidene krevde litt sikk-sakk gange for å unngå våte partier der vannet rant nedover fjellsiden. Så var jeg nede igjen og fant fram til sykkelen som tok meg tilbake til Hymeren som fremdeles stod parkert ved Prix-butikken i Treungen. Et kjapt lite måltid fra stedets matvogn som nok sang på det siste verset denne sesongen, det er vel ikke så mange turister i Treungen i slutten av september. Vi kunne vel egentlig ikke stå over natta der vi stod, det er jo camping forbudt skilter i det indre av Telemark også. Så dermed kjørte vi ned til Åmli og tilbragte sesongens siste overnatting på en av de romslige bobilplassene ved Nidelva. Og dermed var det slutt for i år.......
25. september 2025
